UG kommer til å plukke ut 6 kandidater som kommer til å sette seg som mål å trene seg opp til å sykle som lag under Oslo Sykkelfestival i 2010. Det er flere viktige dimensjoner ved dette; at treningen vil være et ledd i kampen om å rehabilitere seg; å mobilisere motivasjon og ha et positiv fokus og et mål; å demonstrere for omverden at det "går an" ; å vise at engasjement hjelper ; å inspirere flere !! Vi kommer tilbake med mer. Vi har mer gode nyheter!!!!

I går stod siste etappe for tur og nå merker man det både på psyken og fysikken. Men når sant skal sies stod det bedre til med begge deler enn på tilsvarende stadie i fjor. Jeg kjørte meg langt ned i går på monsteretappen og ble tatt realt skalpen på i en litt overrumplende spurt.

Den siste etappen er helt ny, da den følger en ny trasse gjennom nordmarka etter Grue. Her følger man nær sagt nord-kanten av marka over til Ringkollen og Løvlia før man farer ned Lommedalen og kjører bilveiene over Steinshøgda (RLV dejavu) og Ankerveien og til sist opp til Kollen. Etappen er på 126km med godt over 2000 klatermeter, så noen "sjarmøretappe" er det vel ikke akkurat. Men etappen er naturmessig veldig fin og store deler av den er ganske rask. Så om man får til lagtempokjøring gjennom nordmarka og gjennom Lommedalen, kan man få skikkelig opp dampen.

Fra starten i Brandbu er alt som i fjor og det vil si veeldig mye klatring med vekselsvis terreng (sti) og grus. Så dundrer man nedover via et par "kneiker" ned til Grue.

Noen stor taktikk ble ikke lagt opp for dagen, men vi hadde 23 minutter til gode på laget bak oss i sammendraget og var egentlig litt nervøse for at dette åpenbart temposterke laget fra Foss skulle klare å kjøre inn dette. Så vi lot det stå til. Vi startet ut fra Brandbu "like bats out of hell" i håp om å skape en luke såpass stor at ikke all verdens lagtempo skulle klare å spise opp forspranget (vi ville jo i såfall hatt opsjonet å henge oss på), og om vi var heldige, kunne vi organisere oss sammen med noen andre "der foran". Vi startet såpass hardt at vi satte en liten vekker i laget foran oss, som vanligvis har hatt en komfortabel ledelse.

Vi fikk kontakt med et par ryttere og ikke minst vår "3. lagkompis" fra Veidekke. Han var forresten utrolig formsterk denne dagen. Dermed ble vi et godt tog denne dagen som klarte å kjøre ganske effektivt på fartspartiene. Men det kostet. Fra starten opp fra Brandbu, satt jeg og presset på så hardt jeg kunne og fikk dermed smerter i knærne. Makker måtte derfor passe litt ekstra godt på meg i motene etterhvert og gi en ekstra dytt hvis det røynet på for mye. Dette for at vi ikke skulle miste for mye momentum. Jeg var ikke den eneste. Så jeg og en annen småskadet syklist lå mye på halen, mens de andre vekslet på å dra.

I ett av terrengpartiene før Løvlia måtte vi slippe, men ble raskt hentet inn av et annet formsterkt (og teknisk dyktig) lag fra dette Terrengsykkelforumet, og vi fikk dermed et hyggelig lagbytte siste stykket inn.

Når vi nærmet oss Kollen, hadde jeg mer eller mindre tatt ut "alt", så klatringen opp til Kollen ble tung. Men psykisk var vi "ovenpå" for hittil hadde vi holdt stand mot konkurrentene våre og nå hadde vi god kontroll på 4. plassen i sammendraget og hvis vi kjempet på, kunne vi ta 4. på etappen også. Det holdt akkurat. Et lag litt lenger ned på lista har kjørt seg opp i form i løpet av uken og dukket plutslig opp bak oss. Men det holdt, Vi bet tenna sammen og fikk kjempet oss i mål. 5:53 ble tiden og dette er vi storfornøyde med.

I mål var jeg temmelig apatisk. Dels fordi man mentalt lader seg helt ut og får en "nå er det over" følelse og dels fordi jeg tok meg helt ut på denne etappen og ofret litt knesmerte i prosessen. Men en dyktig arrangør vet å sukre pillen med cola, mat og sjokoloade i mål og en kanonfin bankett på Holmenkollen Park etterpå.

På banketten var det utrolig mye god mat og Ola Bustad og Ingar Wilhelmsen holdt seg på scenen og sørget for underholdning hele kvelden, med alt fra "Finisher-trøye" utdeling, premiesermonier. De trakk "Front Biker" opp på scenen og ga han en skikkelig honnør og en flaske Whisky for hans enormt fine (og saklige) innsats både her på forumet, på Facebook og ute i løypa som ambassadør for rittet. Vi i Syklemotkreft gikk opp og forklarte litt mer om kampanjen vår og trakk ut en vinner av en birkebeinerbillett som ble konkurrert om blant Terrengstyrke-deltakerne, og det ble til og med sunget bursdagssangen for et bursdagsbarn i salen. (og mye mer!)

Men les dette, da folkens: United Bakeries ved Arild Christoffersen erklærte at de i skjul hadde inngått et veddemål om at hvis han gikk som førstemann over mål på kollen, skulle de donere 10.000 blanke kroner til vår kreft-sak!!! (som sagt så gjort) Stor takk til en utrolig hyggelig og sporty gjeng!! Vi fikk også uoppfordret inn flere donasjoner, og Oslo Cykle Krets solgte ektra-trøyer til de som ville, til inntekt for saken vår!! Stor takk alle sammen!!!

Så jeg håper dere skjønner dette folkens: Dette etapperittet er en klassiker på flere plan.

For det første har rittet en mye mer variert "meny" av underlag - fra riksveg, til knotestier av det helt utrolige, utforkjøringer som sprenger dine personlige grenser, downhill løypa i Hafjell, og høyfjellstier på 1100moh osv osv.

For det andre har rittet en stemning blant deltakerne som gjør at man nær sagt blir en kjempestor vennegjeng som reiser nedover, og det er like mye rom for mestere som for mosjonister. Enkelte hadde dette som sin livs utfordring og valgte av hensyn til helsa å stå over en og annen etappe for så å slenge seg på igjen neste, noen hadde gjennomføring som mål, noen kjempet så hardt de kunne for ny pers (eller en 4. plass) og noen kjempet selvfølgelig for å vinne, men alle var på tur og hadde det hyggelig.

For det tredje, er både destinasjoner og arrangør veldig innstilt på å yte sitt beste for at dette blir en fin tur for alle og yter maksimal service hele veien. Det er alltids små punkter å forbedre, men i det store og det hele blir du tatt godt vare på.

Så da var det over for denne gang. Mitt lag har fullført 2 av 2 Craft MTB 6-dagers. Det har vært en utrolig opplevelse - igjen!

Takk til arrangør og lykke til med planleggingen av neste års utgave, som jeg antar starter allerede i morgen.

Fra OSLO!!
Sindre

NB: Det er fremdeles mulig å støtte kreftsaken vår ved å gå inn på http://syklemotkreft.no og trykke "Donate" - du bestemmer selv beløpt.

Monsteretappen fra Hafjell til Brandbu lever opp til sitt rykte. Med sine ca 15 mil og 2.500 klatremeter skulle en tro at det er omtrent like overkommelig som etappe 1, men det er nok ikke helt riktig. Det er mer terreng og det er mer småbakker. Så du tar ikke ut alle klatremeterne i en smell over et fjell, men over gjentatte bakker - som virker som om aldri kommer til å ta slutt.

Været i dag var knall. Såpass "knall" at solkrem og 7-8 liters veskeinntak er en kritisk suksessfaktor. Men om man takler varmen, er i hvertfall løypa raskere enn den regnvåte utgaven fra i fjor.

I dag var kroppen litt tung. Beina var ikke fullt så "spretne" lenger og det var ingen grunn til å se fram til etappen. Makker antydet forsiktig at jeg kanskje var litt for engstelig og ydmyk, og det er det kanskje et snev av sannhet i.

Masteren startet rolig fra Hafjell og jeg fikk i hvertfall muligheten til å varme opp litt vonde knær og stive lår. Så begynte de første klatringene. Den første halvdelen av etappen har mer store klatringer - en 3 stykker omtrentlig - og nedstigninger. Så vi prøvde å kjøre litt i denne delen og kanskje få kontakt med flere ryttere når de litt mer småkuperte grusvei og terrengpartiene begynte. Men vi dro ikke til for fullt, ettersom det ville være oppskriften på katastrofe.

Vår venn fra Veidekke slo følge et stykke - ble litt stiv og slapp, men så måtte vi også roe ned litt igjen og dermed var vi en trio igjen. Trioen ble til slutt en kvartett da vi hentet inn den ensomme makkeren til Erik Soler (som har brutt). Pluss ett og annet gjesteopptreden fra et par andre lag. Vi fikk lagt oss i et tempo som vi regnet med skulle holde helt inn. Det var ingen planer som å kline til med enda mer avansement ovenfor de to lagene som ligger rett bak oss i sammendraget.

Og vår venn El Diablo har tydeligvis sittet og tent opp bål ved slutten av etappen siden tirsdag og bare sittet og ventet. Her skulle det nok by på mange sønderkjørte syklister å tygge på. Hilste litt på han etter siste matstasjon og slapp tempoet enda litt mer ned. Men jeg tipper El Diablo var opptatt av å ta for seg så mange syklister som mulig i dag, for det var mange lettere medtatte sjeler å se over mål og noen som kastet inn håndkleet.

Starten på etappen er vakker, for når du har klatret opp åsene på østsiden av Lillehammer/Mjøsa, så får du fin utsikt og det er et fint område. Siste stykket fra siste matstasjon derimot er en utfordring på kropp såvel som psyke, da det er grusveier i skog som bare går oppover og oppover i små, slake bakker. Det er lett å henge med nebbet da. En mager trøst er at man avslutter med et terrengpari i utforbakke rett før mål.

Ved utgangen av terrengpartiet kom ett av lagene vi "konkurrerer" med og overumplet oss og spurtslo oss to gustne herrer. Men det gjør ingenting, da fikk vi bare mer å le og fleipe med vel i mål, for det er jo hyggelige karer.

Mye pussig som skjer her. Jeg vet ikke om det var tilbud på Samvirkelaget, eller det var tomt for Maxim-produkter, men det var en liten gjeng som dro en tur nesten ned til Lillehammer og opp igjen til løypa et stykke ut i rittet. Man kan jo undre seg, men det ser ut som det er en del som synes rittet er litt for kort...

Etter gårsdagens prestasjo, som vi selv var ganske fornøyde med, var jeg spent på å kjenne hva slags bein jeg hadde i dag. De var selvfølgelig preget av å ha kjørt de 3 foregående etappene, en utover det ikke værst. Så vi kjørte litt offensivt fra begynnelsen og lot det stå til. Jeg ble litt kjørt når vi var oppe på Hafjell men tok meg sammen og mobiliserte til et lite "støt" når vi ble innhentet av et annet lag fra vår klasse.

Downhill løypa som etappen avsluttes med var utvidet fra i fjor og var dermed *enda* morsommere! Fy flate og gøy det er å kjøre ned svære doseringer, kuler platåer mm. nedover i full fart med hardtail og sykkelhjelm! Det må bare oppleves!

Vi hadde igjen følge av to hyggelige karer fra Frøy, et par andre karer fra terrengsykkelforumet. Hyggelige greier. Dermed var vi en rekke på på 6 som kjørte sammen. Min ivrige makker tok mer enn villig føringer og alle bidro med å holde gruppa samlet.

Været har vært knall - dvs nesten for varmt. Viktig å drikke nok når man kjører slike greier som det her. På Hafjell har vi blitt losjert inn i kjempefine hytter og maten ble servert på Peppes. Digg. (og fortjent) I morgen venter "monsteretappen" og jeg er veldig spent på hvordan denne går. Har vært en tur hos djevelutdriveren (dvs massøren, ettersom han har sine metoder for å holde El Diablo unna) Laster innpå med pizza og karbs av ymse slag. For ikke å glemme en Carlsberg.

:)

From Hahahafjell,
Sindre og Ole Christian

Vi kan ikke få sagt nok hvor fine vi synes disse etappene er. Terrengpartiene er både vakre og passe tekniske. Makkeren var litt småredd i fjor, men følte seg betydelig mer under kontroll i år. Han tok visst et magaplask bak meg som jeg ikke fikk høre om før nå, men han understreker også at han virkelig har sansen for disse delene av rittet.

Synd bare at man starter en slik etappe med slitne bein. For i dag var det vanskelig å finne det ekstra "powerern" som man gjerne burde ha for å ta stigningen, fartsendringene til felt man prøver å kjøre med, terrengparti med ulik knotefaktor osv. Det ble litt tøfft. - Hele veien.

I dag stod massasje på menyen etter rittet i håp om noe bedre restitusjon. Massøren hadde en ganske rolig dag i går. I dag er de smekkfulle og måtte utvide åpningstiden sin og tar nå i mot forhåndsbestillinger flere dager framover ;) Etter massasjen, en liten blund og nå Cola, pottitgull og Terrengsykkel-forum og Facebook.

Treffer av og til noen hyggelige karer som kaller seg Foss. En av dem lurte fælt på hvorfor alle hoppet av sykkelen inne ved ei myr inne vedsingletracket. - og plutselig skjønte han det. Men han var kjapp på sykkelen og demonstrerte at dette kun var en glipp. Etterhvert reise de fra oss - for de var noe piggere i dag enn det jeg følte jeg var. Godt kjørt. Mindre bra var at Erik Soler tryna under masterkjøringen og brakk et demperben. Fikk ikke med meg om han fikset det og fortsatte eller om det bli "forfeit" i dag. Truls Haugseth fikk tilbake en kneskade og stod av. Men blir han bedre, kommer han tilbake i senere etapper.

Ellers vil vi takke alle som hittil har vært inne på http://syklemotkreft.no og funnet "Donate" knappen eller deltar i Birkebbillett lotteriet. Det varmer og motiverer at folk støtter kampanjen vår. Håper flere tar oppfordringen. Betalingstjenesten støtter både vanlige kort og paypal brukere (det velges på betalingssiden).

På http://syklemotkreft.no finnes det også link til GPS tracker hvor vi kan følges på Google Earth.

Folk som har syklet Craft MTB 6-dagers før, tar gjerne to fingre ekstra med vaseline. De har stablet opp alle de riktige salvene og vet hva som går hvor. De vet å bruke sko og utstyr som er godt "sittet inn" på forhånd. Det vet hva som skal oppi sekken og hvem som skal bære hva. De vet å sette på beskyttelse på sykkelen på utsatte steder. -For en ting er sikkert. Et ritt av denne typen med sine omtrentlig 750km tærer på både kropp og utstyr på en måte man ikke tror er mulig.

Men det er en ting erfarne terrengysklister ikke klarer å lære seg, uansett hvor mye man banker inn og hvor mye man tar inn kunnskapen "the hard way" - og det er dette med å disponere krefter og følge plan.

Planen for i år var å ta første etappe så pent og rolig som mulig og sørge for å ha overskudd til de 5 neste. Dropp alt annet, og bare trill igjennom. Finn en bedagelig gruppe osv.

Det vil si: Vi fulgte denne planen den første mila. - Det sørget masterbilen for. Deretter fant vi ut at det var lurt å ikke komme sent inn i det første terrengpartiet. Som sagt så gjort. Når vi kom ut derfra, så vi et felt bli etablert et stykke foran oss, så det er sikkert lurt å henge på der. Det krevde at vi tråkket på, men det var det sikkert verd. - og så måtte vi jo ta noen føringer. Fjellet før Meldal, fant vi ut at det sikkert var lurt å trå på litt så vi ikke mistet gruppa vår. Vi tro på litt - og mistet gruppa allikevel. Men det kunne løses ved at vi tro på litt til og var litt effektive på matstasjonen. Og så var vi i bissniss igjen. Men når bakkene opp fjellet før Oppdal (Nerskogen) begynte, var det lite å gjøre med det feltet. Så vi og en meget trivelig single-rytter kjørte sammen i vårt eget tempo.

Men tror du ikke at selveste El Diablo satt og ventet oppe på en av kneika. For de som ikke kjenner El Diablo, så er dette en kjip skapning. Først slår han deg med en klubbe på størrelse med en buss og deretter biter han deg i låra med svære tenner og gnager litt på knærne dine. Men værst av alt er at han etterpå kryper inn i øret ditt og hvisker : "haha.. nå klarer du ikke mer. Nå går det til hælv..."

Men på dette tidspunktet begynte vi å få los på utrolig tidsforbedring, så jeg prøvde å lukke øra og makker (som er vaksinert mot El Diablo) prøvde å fortelle at han El Diablo ikke finnes på ordentelig. Så vi jobbet, peste, skar grimaser og klatret oss opp. Og etter siste matsatsjon svelget vi tungt og besteg Skaret med det lille vi hadde igjen. Dvs når jeg sier "vi", er det vel egentlig meg jeg mener...

Etter Skaret går det for det meste nedover og man vet man har kontroll på resten. El Diablo sitter igjen på Skaret og banner.

På vår vei traff vi egentlig ikke annet en veldig hyggelige folk, enten de stod langs veien og heiet, serverte oss på matstasjon eller deltok selv - eller arrangerte, for den saks skyld. Jeg har ikke pollet på sladrebørsen ennå, men siden Grad Saw vant i dag, går jeg ut i fra at han droppet den tradisjonelle kjøre-på-sau rutinen, selv om det bød på plenty av muligheter.

Så jeg har ikke noen "dagens kuriositet" på lur foreløpig - annet enn at vi kanskje kvalifiserer, da vi helt motsatt av plan, gikk ut av våre gode skinn og perset med nesten halvannen time. 6:29 ble fasiten, noe som visstnok ble en 5. plass i vår klasse. Vi ble forøvrig slått av Erik Soler, som syklet inn til ca 6:15. han flirte litt - han var i bakken 3 ganger på den minst tekniske etappen, så han "gledet" seg til i morgen. Men jeg tror nok det skal gå bra.

Fra Oppdal,

Sindre og Ole Christian

Og forresten: Skal hilse fra El Diablo. Han sitter og venter på dere på Nerskogen hvis dere kommer neste år.

Været utenfor er helt fantastisk, så det er herlig å sitte på en stille vogn og nyte utsikten samtidig som jeg fikler med GPS tracker og noen mail og dokumenter som jeg skulle ha sendt og som jeg nå kommer ajour med. Jeg møtte noen Terrengstyrke-gutter på Oslo S, men flere av disse sitter i en vogn lenger framme i toget. Jeg sitter i en relativt ubefolket "komfort"-vogn i sett nr 2. Får jeg muligheten, så kanskje jeg kommer meg en tur framover.

Det var litt stress på Oslo S da det var flere som hadde sykler enn det var booket for. Der og da var det veldig kjekt å kunne stå og si at sykkelen allerede er ankommet Trondheim og står og venter på meg... :)

Makker kjører bil fra Hallingdal med sjåfør og campingvogn. Det blir vårt opplegg for denne uken, og det gleder jeg meg stort til, selv om det var både sosialt og hyggelig i sovesaler - om enn litt svett luft.

Så hva kan jeg si? Jeg sitter her med en utpreget stille-før-stormen stemning. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg er rolig. - og spent. Litt trøtt - burde prøve å sove litt på toget.

GPS-tracking: Jeg har satt opp GPS tracker tjenesten som jeg brukte i fjor. Jeg håper alt av batterier, GPS- og GSM mottak fungerer hele veien. Det er potensiale for litt ustabilitet, men det får vi tåle.

GPS-tracking på web (ps. der kan det dukke opp foto innimellom)
http://tracker1.reperion.com/gmap.aspx?name=sindre&mstyle=G_HYBRID_MAP

GPS Tracking i Google Earth
http://tracker1.reperion.com/images/sindreNL.kml

SykleMotKreft prosjektet tikker på. Mye takket være de av dere som har engasjert dere og oppfordret flere til å bli med. Jeg er spent på utlodningen av startnumre til Birken. Skulle tro det blir rift om disse, da man kan velge om man vil bruke det i år eller neste år. Det er med andre ord av interesse også for de som har plass allerede i år... Det aner meg at vinnersjansen er større den første dagen da ikke alle fullt ut har fått dette med seg. Men på mandag kveld kårer vi den første Birk-billett-vinneren og da får vi se ;) For å være med i trekningen for mandagsetappen må man jo tippe i dag, på søndag. Se: SykleMotKreft.no

Men folkens... hvorfor er ikke dere her..????

Vi er ikke elitesyklister. Vi stiller ikke i Craft MTB 6-dagers for å vinne. For oss blir det tøfft nok bare å gjennomføre. Vi kommer ikke til å kurere kreft heller. Men det er nettop det som er poenget. Vi bidrar på det nivået vi kan. - Og vi "kan" noe!! - Alle sammen.

Det vi kan, er å bruke vår entusiasme og vår vilje som drivkraft til å inspirere andre til å bidra. Og klarer vi å inspirere mange nok, vil vi bli en faktor som bidrar til endring - til noe bedre. Da er det ikke lenger snakk om hundrelappen du la i det, men det dreier seg om de titusner som vi alle samarbeidet om. Da dreier det seg om nye tiltak som Kreftforeningen UG settes i stand til å realisere. Du putter ikke penger i et stort hull. Du putter pengene i noe som er ekte. - og ditt!

Hvis vi klarer å inspirere deg til å bidra med noen kroner utifra hva du kan - og til å trekke med deg noen av dine venner til å gjøre det samme. Da beviser du at det går an! Ingen av oss er kjendiser - men prosjektet vårt, er allerede en "kjendis". Og prosjektet er ditt! og vårt! Alle sammen sitt!

Det er det som er hele konseptet vårt! Så anti-kjendis som det går an. Bare oss - og deg!!! La oss bevise at det går!!