Team Sykle Mot Kreft! - benefitting Livestrong

Blogg fra 2008
Party på Ha-ha-hafjell!

Nei, jeg snakker egentlig ikke om Hellbillies, skjønt de er kule de. Men den store festen foregikk mellom Koppang og Hafjell på dagtid i dag.

På morgenen i dag var det en aldri så liten logistikkøvelse da overnatting var et annet sted enn start- og målgang, matsal, osv. Men vi fikk kabalen til å gå opp og satt ferdig påkledd til frokost halv åtte. Kvelden før gikk med til å holde "vareopptelling". Jeg har hatt konstant slitne/verkende lår siden dette begynte. Jeg har hatt periodevis vondt i knærne. Men det nye nå er smerter i regioner på kroppen man ikke snakker om rundt middagsbordet - Det var ikke spes godt å sette seg på sykkelen i dag kan jeg love!

Det startet pent og pyntelig med masterstart et lite støkke, dvs ca 16km. (en ting Aksel Selmer har lært oss er å benevne avstander og høydeprofiler med termer som "et støkke" og "noen bakker/litt opp og ned". Syklinga i masterstart er kostelig underholdning. Både går det med en formidabel trekkspill effekt - og man kan more seg over å se samtlige av de antatt beste eliterytterne stoppe - ikke 1 - ikke 2 - men 3 eller flere ganger langs veien for å slå lens.

Vel vel. Etter dette bar det oppover. Oppover og oppover. Fikk god oppbakking fra makker. Når vi så kom opp i seterlandskapet, var vi atter en gang i naturskjønne omgivelser.

Så begynner moroa. Inn på sti. Singletrack med mye stein og små utfordringer. Det var helt klart at mange ikke har øvd spesielt mye på teknisk terrengsykling og disse ble straffet hardt i dette området. Men jeg synes det var fantastisk moro å sykle her. Det var både gøy og utfordrende og få litt fart og flyt over steinene. I tillegg var Raudfjell-området, på over 1100 meters høyde, helt fantastisk å sykle i. Rett og slett et minne å ta med seg hjem.

Deretter bar det ned til Åstadalen. Her fikk vi los på et lite felt og dundret nedover i hastigheter på alt fra 40-60kmt på grusveiene ned til bunnen. Vel nede kunne vi puste ut - for nå skal vi opp igjen (på den andre siden). Opp til Hornsjøområdet.

Vel oppe var det nok en fin matstasjon. Makker og jeg har kommet inn i en rutine hvor han tar tomme drikkeflasker og fyller opp disse mens jeg bare sykler ufortrødent videre. Han har ikke nevneverdig problemer med å hente meg inn igjen. Men her oppe måtte han jobbe litt mer enn forventet. Et lite støkke senere gikk det på nytt inn i en morsomt stiparti, hvor jeg kunne more seg med Anthemen sin

De siste klatringene opp på Hafjelltoppen var krevende, men igjen godt borte fra grusveiene. Her gikk det litt opp-og-ned og makker hadde dessverre et par megatryn med brakkasje på både kropp og utstyr Men han kusket på, fullt innstilt på å fullføre både denne etappen og de to neste.

Så tok festen helt av!
Jeg har aldri syklet i utforløypene på Hafjell - verken "danskeløypa" eller de andre variantene. Men herregud så moro! Selvfølgelig var det uten 2m dropp og den slags, men med svære doseringer, humper, platåer og andre morsomheter som utforsyklister sikker synes er enkelt og greit, men som terrengsyklister (med over 500km i beina) synes er mer enn nok utfordrende. Men som sagt: fytterakkern så gøy. Her gikk det unna og jeg tror jammen meg jeg må ta turen hit en gang uten de nevnte 500km i låra. Jeg påstår ikke at jeg verken var rask eller brilliant i løypa, men i dag hadde jeg det moro.

Dette var partytime!!!
Noen vil kanskje si det var "Birken - as it should be", men det er en annen skål.

Kroppen i dag har egentlig vært bedre enn i går - rent bortsett fra at det gjør vondt på flere og flere steder. Så jeg ser i fram i mot å fullføre.

Jeg krysser fingrene litt for at makkerens skader ikke er værre enn at han fortsetter. Sykkelen blir reparert nå mens jeg skriver.

I morgen kommer en etappe jeg for egen del gruer meg litt til - den skal visstnok være et monster av en etappe. Bra at beina fremdeles virker. Da kan jeg gå på med litt mer optimisme.

Men i kveld skal Hellbillies spille og kanskje overgå etappen i partyfaktor.

Fra Hahahafjell

Sindre